Våre Små Søsken

Bladde i gamle dag-bøker fra ungdomstiden i dag! Wow, her kan dere tro jeg fant mange skatter godt gjemt imellom to permer. Masse tull og tøys skal jeg si..., men jeg fant også et utklipp av et dikt som alltid har stått mitt hjerte nært.  

Diktet er Inger Hagerups vakre dikt “Våre Små Søsken”.

Er oppvokst med en onkel som hadde Downs syndrom.

Han hadde et stort hjerte. Et hjerte av gull!
Har mange flotte og gode minner av min onkel. Han var lekekameraten som aldri sviktet. Min onkel kunne holde meg i hånden i timevis om jeg var redd og ikke fikk sove om natten og han hadde alltid en god kommentar og et lurt smil på lur.
Skal nok komme tilbake til han i et senere blogg innlegg...

Dette diktet er til minne om deg kjære Onkel Arnold.

VÅRE SMÅ SØSKEN

Vi har en liten søster
Vi har en liten bror
Som er litt anderledes
Enn andre barn på jord

De kom til denne verden
det vanskelige sted -
Med mindre håndbagasje
Enn vi er utstyrt med

Vi voksne er så kloke
I mening og i ord
Vår lille bror og søster
Blir aldri riktig stor

Vi har vår eng og åker
Vi har vårt kjøpmannskap
Og vi beregner livet
I vinning og i tap

Det er så lett å skubbe
De små og svake vekk
Og la dem stå tilbake
Med hjelpeløse trekk

Det er så lett å glemme
Når siste båt skal gå
Må alle passasjerer
La all bagasje stå

Da blir det kanskje lettest
for disse små, fordi
de bare har et hjerte
med sorg og glede i.

Og gleden er så deilig.
Men sorgen er så trist.
Det har vår lille søster
og bror bestandig visst.

Så la oss gi dem gleden
til de skal gå ombord
med sine barne hjerter,
vår søster og vår bror.